”VERDEN ER STØRRE ENN EU – en EU-kritisk studentkonferanse” -”25. -26.10 arrangerer Studenter mot EU studentkonferansen ”Verden er større enn EU” i Oslo. Innlederne tilhører venstresiden alle sammen. Se annonse i Klassekampen 16.10- 2008.
Tre kommentarer:
Finnes det en eneste tilhenger av norsk medlemskap i EU som er uinteressert i verden utenfor EU? Neppe! Det som nei-folkene prøver å få frem, er den gamle ønskedrømmen om at ved å ikke være fullt medlem i EU, da kommer Norge nærmere de ikke-europeiske land. Dream on!
Dessuten har vi den gamle myten om at vi må velge mellom å satse på EU eller FN. Hevdes til stadighet fra norske nei-folk, men de har ingen støtte i FN-systemet for at et slikt valg eksisterer.
Dobbeltspill? Når arrangørene (Ungdom mot EU + Nei til EU) inviterer bare representanter fra venstresiden, avslører de at de ikke er interessert i hva borgerlige EU-motstandere mener om det globale samfunn. Arrangørene utgir seg for tverrpolitiske organisasjoner.
lørdag 18. oktober 2008
lørdag 11. oktober 2008
Myk rasisme kan neppe fjernes fullt ut
Å skulle fullstendig avskaffe alt som minner om rasisme, er et utopisk mål. En tese om at et samfunn kjemisk fritt for rasisme også kan være et fritt samfunn, bør det settes spørsmålstegn ved. Begrunnelsen er følgende:
Rasisme i betydningen av at man argumenterer for rasehierarki eller for å diskriminere mennesker på grunn av deres etnisitet, kan bekjempes effektivt. Og bør bekjempes. For hard rasisme kommer i konflikt med grunnleggende ideer om likt menneskeverd mellom alle mennesker, ideer som fremmes av demokratiske ideologier, menneskerettighetstenkning og flere store religioner.
Men, så er det den myke, uklare rasismen. Av typen:
"Vi vil at datteren vår skal gifte seg med en fra vår etnisk-kulturelle gruppe."
"Jeg synes afrikanere er kulere enn asiater."
"Når jeg er langt borte fra Norge, stoler jeg mest på nordmenn, skandinaver og andre nord-europeere. For jeg er en av dem."
"Jeg trives best i selskap som domineres av min egen etnisk-kulturelle gruppe."
Den myke rasismen går ikke mot menneskerettigheter og demokrati, men innebærer likevel en viss grad av forskjellsbehandling av mennesker. Som skjer i folks private rom. Den myke rasismen henger sammen med private følelser som smak og behag, som følelse av fellesskap med noen og ikke så mye med andre. Kan disse private følelsene gjøres illegitime? Det ville jo være å motarbeide menneskers rett til å være sære i sine egne liv. Å kunne mene ting som mange andre ikke mener, er en essensiell del av den personlige frihet.
Derfor mener jeg at den politiske kampen mot rasisme bør konsentrere seg om hard rasisme. Den myke rasismen kan man argumentere mot, drive et holdningsarbeid mot, men å avskaffe den 100 % ville lede til et ufritt samfunn.
Rasisme i betydningen av at man argumenterer for rasehierarki eller for å diskriminere mennesker på grunn av deres etnisitet, kan bekjempes effektivt. Og bør bekjempes. For hard rasisme kommer i konflikt med grunnleggende ideer om likt menneskeverd mellom alle mennesker, ideer som fremmes av demokratiske ideologier, menneskerettighetstenkning og flere store religioner.
Men, så er det den myke, uklare rasismen. Av typen:
"Vi vil at datteren vår skal gifte seg med en fra vår etnisk-kulturelle gruppe."
"Jeg synes afrikanere er kulere enn asiater."
"Når jeg er langt borte fra Norge, stoler jeg mest på nordmenn, skandinaver og andre nord-europeere. For jeg er en av dem."
"Jeg trives best i selskap som domineres av min egen etnisk-kulturelle gruppe."
Den myke rasismen går ikke mot menneskerettigheter og demokrati, men innebærer likevel en viss grad av forskjellsbehandling av mennesker. Som skjer i folks private rom. Den myke rasismen henger sammen med private følelser som smak og behag, som følelse av fellesskap med noen og ikke så mye med andre. Kan disse private følelsene gjøres illegitime? Det ville jo være å motarbeide menneskers rett til å være sære i sine egne liv. Å kunne mene ting som mange andre ikke mener, er en essensiell del av den personlige frihet.
Derfor mener jeg at den politiske kampen mot rasisme bør konsentrere seg om hard rasisme. Den myke rasismen kan man argumentere mot, drive et holdningsarbeid mot, men å avskaffe den 100 % ville lede til et ufritt samfunn.
fredag 10. oktober 2008
Hva slags ja-regjering ville være best?
Oslo Høyre arrangerte et velbesøkt møte med livlig debatt i år under tittelen: ”Høyre+AP=EU? Hvor viktig er egentlig EU saken for Norge?”. Kjente politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre deltok i panelet, 100 medlemskapstilhengere satt i salen og debattgløden var stor. Etterpå fulgte stillheten i media om det som hadde vært diskutert.
Prisverdig fant BTs Frank Rossavik det bryet verdt å kommentere diskusjonen på møtet. Hans kommentar i Bergens Tidende 2.9 gikk likevel utenom det som var hovedtema for møtet, et eventuelt fremtidig samarbeid mellom Ap og Høyre i forhold til EU-saken. Han syntes det lød for fantastisk. Men, en demokratisk debatt bør kunne forholde seg til muligheter og uprøvde veier. Ellers blir ordskiftet stivt og snevert. Høyttenkning om uvanlige regjeringskonstellasjoner er nødvendig i et land som bare styres av koalisjonsregjeringer. Det som er usannsynlig i dag, behøver ikke være like usannsynlig om noen år.
Norge bør gå fra medlemskap uten stemmerett til et vanlig medlemskap, mener mange. Vi som er av denne oppfatning, bør ta oss bryet med å diskutere hvordan dette kan komme i stand. I lys av to tapte folkeavstemninger og vesentlige endringer i landets partisystem, bør man ha en debatt om hva slags regjering som ville være best egnet til løse EU-saken en gang i fremtiden. På den tid da velgerne er interessert i den sakens løsning bør et regjeringsalternativ for å få Norge på plass ved bordet, allerede være debattert og kjent blant velgerne.
Forrige gang satt en mindretallsregjering fra Ap ved roret i årene opp til folkeavstemningen i 1994. Siden da er partiet svekket og det har vent seg til å regjere sammen med andre. Hvis det skulle oppstå en situasjon der det er aktuelt at Norge søker om medlemskap, er det tvilsomt om et Ap på for eksempel 28 % oppslutning vil være sterkt nok til å håndtere saken alene som en mindretallsregjering over flere år. De som har levd en stund husker hvordan det var tidlig på 1990-tallet. Nei-siden lyktes da med å skape et bilde av at EU-søknaden var tvunget på folket av Ap-ledelsen med støtte fra Høyre i stortinget. Under forhandlingene kjempet regjeringen for gode løsninger på mange områder. Men de fleste av velgerne hadde allerede bestemt seg, og interessen for forhandlingsresultatet var liten. Regjeringen klarte for eksempel ikke informere om den gode ordningen med nordlig landbruk som var forhandlet frem. Det druknet i debatten og strandet på holdningene som for lengst var utviklet hos velgerne.
Etterpå er Norge kommet nærmere EU enn noensinne, stikkord er EØS, Schengen, forsvarssamarbeidet, tusenvis av direktiver som er tatt inn i norske lover og forskrifter osv. Bortsett fra våre folkevalgte, landbruket og Norges Bank (som alle er utenfor EU), er det meste i Norge blitt de facto-medlem i et EU som omfatter vest og øst. Det formelle ikke-medlemskapet mangler mer og mer et reelt innhold.
Og det kan bli flere ja-partier. Debatten er ikke over i Venstre. Hvis Venstre går for medlemskap, ville det være mulig å se for seg nye regjeringsvarianter i forhold til EU-saken. Mange i Høyre mener nok at en fremtidig ja-regjering helst burde bestå av H, Frp, V og KrF. Problemet med det er at KrF har et stort nei-flertall, Frp ønsker å være nøytral til EU, og V vil ikke i regjering med Frp. Den brede ikke-sosialistiske regjeringen kan uansett ikke ordne opp med EU. Hvem skal da ta seg av saken?
For min del mener jeg at den beste regjering for å løse EU-saken ville være en midlertidig koalisjon av Ap, Høyre og Venstre, en A-H-V-regjering som satt sammen i to-tre år. Dette kunne vært en flertallsregjering som attpåtil ville stå overfor en sterkt splittet opposisjon. En A-H-V-regjering ville nyte høy troverdighet på både utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, økonomisk politikk, miljøvern, folkestyre, velferd, arbeidsliv og personlig frihet. Hvis en slik regjering forhandlet frem en norsk tilslutning, ville den høye troverdigheten kunne hjelpe regjeringen i å få formidlet både begrunnelsen for medlemskapet og forhandlingsresultatet. Stilt overfor en A-H-V-regjering ville nei-siden mangle et samlende tyngdepunkt. Sentrum ville være splittet på EU, og den ene halvparten av Frp ville sette sitt preg på nei-argumentasjonen i landet. Arvingene etter nei-alliansen i 1994 ville da måtte bestemme seg for om Frps nei-side skulle inkluderes i et felles nei eller overlates til å kjøre sin egen kampanje for Frps nei-velgere. Mer splittelse på nei-siden og mer samling på ja-siden ville gagne en regjerings bestrebelser for å gi Norge den plassen i beslutningsorganene vi må ha. Når de klarer en bred regjering i Tyskland, må vi ha lov til å snakke om det i Norge!
Prisverdig fant BTs Frank Rossavik det bryet verdt å kommentere diskusjonen på møtet. Hans kommentar i Bergens Tidende 2.9 gikk likevel utenom det som var hovedtema for møtet, et eventuelt fremtidig samarbeid mellom Ap og Høyre i forhold til EU-saken. Han syntes det lød for fantastisk. Men, en demokratisk debatt bør kunne forholde seg til muligheter og uprøvde veier. Ellers blir ordskiftet stivt og snevert. Høyttenkning om uvanlige regjeringskonstellasjoner er nødvendig i et land som bare styres av koalisjonsregjeringer. Det som er usannsynlig i dag, behøver ikke være like usannsynlig om noen år.
Norge bør gå fra medlemskap uten stemmerett til et vanlig medlemskap, mener mange. Vi som er av denne oppfatning, bør ta oss bryet med å diskutere hvordan dette kan komme i stand. I lys av to tapte folkeavstemninger og vesentlige endringer i landets partisystem, bør man ha en debatt om hva slags regjering som ville være best egnet til løse EU-saken en gang i fremtiden. På den tid da velgerne er interessert i den sakens løsning bør et regjeringsalternativ for å få Norge på plass ved bordet, allerede være debattert og kjent blant velgerne.
Forrige gang satt en mindretallsregjering fra Ap ved roret i årene opp til folkeavstemningen i 1994. Siden da er partiet svekket og det har vent seg til å regjere sammen med andre. Hvis det skulle oppstå en situasjon der det er aktuelt at Norge søker om medlemskap, er det tvilsomt om et Ap på for eksempel 28 % oppslutning vil være sterkt nok til å håndtere saken alene som en mindretallsregjering over flere år. De som har levd en stund husker hvordan det var tidlig på 1990-tallet. Nei-siden lyktes da med å skape et bilde av at EU-søknaden var tvunget på folket av Ap-ledelsen med støtte fra Høyre i stortinget. Under forhandlingene kjempet regjeringen for gode løsninger på mange områder. Men de fleste av velgerne hadde allerede bestemt seg, og interessen for forhandlingsresultatet var liten. Regjeringen klarte for eksempel ikke informere om den gode ordningen med nordlig landbruk som var forhandlet frem. Det druknet i debatten og strandet på holdningene som for lengst var utviklet hos velgerne.
Etterpå er Norge kommet nærmere EU enn noensinne, stikkord er EØS, Schengen, forsvarssamarbeidet, tusenvis av direktiver som er tatt inn i norske lover og forskrifter osv. Bortsett fra våre folkevalgte, landbruket og Norges Bank (som alle er utenfor EU), er det meste i Norge blitt de facto-medlem i et EU som omfatter vest og øst. Det formelle ikke-medlemskapet mangler mer og mer et reelt innhold.
Og det kan bli flere ja-partier. Debatten er ikke over i Venstre. Hvis Venstre går for medlemskap, ville det være mulig å se for seg nye regjeringsvarianter i forhold til EU-saken. Mange i Høyre mener nok at en fremtidig ja-regjering helst burde bestå av H, Frp, V og KrF. Problemet med det er at KrF har et stort nei-flertall, Frp ønsker å være nøytral til EU, og V vil ikke i regjering med Frp. Den brede ikke-sosialistiske regjeringen kan uansett ikke ordne opp med EU. Hvem skal da ta seg av saken?
For min del mener jeg at den beste regjering for å løse EU-saken ville være en midlertidig koalisjon av Ap, Høyre og Venstre, en A-H-V-regjering som satt sammen i to-tre år. Dette kunne vært en flertallsregjering som attpåtil ville stå overfor en sterkt splittet opposisjon. En A-H-V-regjering ville nyte høy troverdighet på både utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, økonomisk politikk, miljøvern, folkestyre, velferd, arbeidsliv og personlig frihet. Hvis en slik regjering forhandlet frem en norsk tilslutning, ville den høye troverdigheten kunne hjelpe regjeringen i å få formidlet både begrunnelsen for medlemskapet og forhandlingsresultatet. Stilt overfor en A-H-V-regjering ville nei-siden mangle et samlende tyngdepunkt. Sentrum ville være splittet på EU, og den ene halvparten av Frp ville sette sitt preg på nei-argumentasjonen i landet. Arvingene etter nei-alliansen i 1994 ville da måtte bestemme seg for om Frps nei-side skulle inkluderes i et felles nei eller overlates til å kjøre sin egen kampanje for Frps nei-velgere. Mer splittelse på nei-siden og mer samling på ja-siden ville gagne en regjerings bestrebelser for å gi Norge den plassen i beslutningsorganene vi må ha. Når de klarer en bred regjering i Tyskland, må vi ha lov til å snakke om det i Norge!
Kommer du, Island?
Det er trist med finanskrisens herjinger internasjonalt, også krisen den skaper på Island, Norges nordiske broderland. Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe? Fører dette til at Island vil søke om EU-medlemskap vil dette bli bra både for Island og mitt hjemland Norge. Sett at Island søker - hva da i Norge? Bør vi da søke med en gang? Hvis det er ja-flertall på målingene i Norge, ja da kan vi. Uten det bør vente litt og la temperaturen hjemme stige.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
