Hva slags ja-regjering ville være best?

Oslo Høyre arrangerte et velbesøkt møte med livlig debatt i år under tittelen: ”Høyre+AP=EU? Hvor viktig er egentlig EU saken for Norge?”. Kjente politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre deltok i panelet, 100 medlemskapstilhengere satt i salen og debattgløden var stor. Etterpå fulgte stillheten i media om det som hadde vært diskutert.

Prisverdig fant BTs Frank Rossavik det bryet verdt å kommentere diskusjonen på møtet. Hans kommentar i Bergens Tidende 2.9 gikk likevel utenom det som var hovedtema for møtet, et eventuelt fremtidig samarbeid mellom Ap og Høyre i forhold til EU-saken. Han syntes det lød for fantastisk. Men, en demokratisk debatt bør kunne forholde seg til muligheter og uprøvde veier. Ellers blir ordskiftet stivt og snevert. Høyttenkning om uvanlige regjeringskonstellasjoner er nødvendig i et land som bare styres av koalisjonsregjeringer. Det som er usannsynlig i dag, behøver ikke være like usannsynlig om noen år.

Norge bør gå fra medlemskap uten stemmerett til et vanlig medlemskap, mener mange. Vi som er av denne oppfatning, bør ta oss bryet med å diskutere hvordan dette kan komme i stand. I lys av to tapte folkeavstemninger og vesentlige endringer i landets partisystem, bør man ha en debatt om hva slags regjering som ville være best egnet til løse EU-saken en gang i fremtiden. På den tid da velgerne er interessert i den sakens løsning bør et regjeringsalternativ for å få Norge på plass ved bordet, allerede være debattert og kjent blant velgerne.

Forrige gang satt en mindretallsregjering fra Ap ved roret i årene opp til folkeavstemningen i 1994. Siden da er partiet svekket og det har vent seg til å regjere sammen med andre. Hvis det skulle oppstå en situasjon der det er aktuelt at Norge søker om medlemskap, er det tvilsomt om et Ap på for eksempel 28 % oppslutning vil være sterkt nok til å håndtere saken alene som en mindretallsregjering over flere år. De som har levd en stund husker hvordan det var tidlig på 1990-tallet. Nei-siden lyktes da med å skape et bilde av at EU-søknaden var tvunget på folket av Ap-ledelsen med støtte fra Høyre i stortinget. Under forhandlingene kjempet regjeringen for gode løsninger på mange områder. Men de fleste av velgerne hadde allerede bestemt seg, og interessen for forhandlingsresultatet var liten. Regjeringen klarte for eksempel ikke informere om den gode ordningen med nordlig landbruk som var forhandlet frem. Det druknet i debatten og strandet på holdningene som for lengst var utviklet hos velgerne.

Etterpå er Norge kommet nærmere EU enn noensinne, stikkord er EØS, Schengen, forsvarssamarbeidet, tusenvis av direktiver som er tatt inn i norske lover og forskrifter osv. Bortsett fra våre folkevalgte, landbruket og Norges Bank (som alle er utenfor EU), er det meste i Norge blitt de facto-medlem i et EU som omfatter vest og øst. Det formelle ikke-medlemskapet mangler mer og mer et reelt innhold.

Og det kan bli flere ja-partier. Debatten er ikke over i Venstre. Hvis Venstre går for medlemskap, ville det være mulig å se for seg nye regjeringsvarianter i forhold til EU-saken. Mange i Høyre mener nok at en fremtidig ja-regjering helst burde bestå av H, Frp, V og KrF. Problemet med det er at KrF har et stort nei-flertall, Frp ønsker å være nøytral til EU, og V vil ikke i regjering med Frp. Den brede ikke-sosialistiske regjeringen kan uansett ikke ordne opp med EU. Hvem skal da ta seg av saken?

For min del mener jeg at den beste regjering for å løse EU-saken ville være en midlertidig koalisjon av Ap, Høyre og Venstre, en A-H-V-regjering som satt sammen i to-tre år. Dette kunne vært en flertallsregjering som attpåtil ville stå overfor en sterkt splittet opposisjon. En A-H-V-regjering ville nyte høy troverdighet på både utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, økonomisk politikk, miljøvern, folkestyre, velferd, arbeidsliv og personlig frihet. Hvis en slik regjering forhandlet frem en norsk tilslutning, ville den høye troverdigheten kunne hjelpe regjeringen i å få formidlet både begrunnelsen for medlemskapet og forhandlingsresultatet. Stilt overfor en A-H-V-regjering ville nei-siden mangle et samlende tyngdepunkt. Sentrum ville være splittet på EU, og den ene halvparten av Frp ville sette sitt preg på nei-argumentasjonen i landet. Arvingene etter nei-alliansen i 1994 ville da måtte bestemme seg for om Frps nei-side skulle inkluderes i et felles nei eller overlates til å kjøre sin egen kampanje for Frps nei-velgere. Mer splittelse på nei-siden og mer samling på ja-siden ville gagne en regjerings bestrebelser for å gi Norge den plassen i beslutningsorganene vi må ha. Når de klarer en bred regjering i Tyskland, må vi ha lov til å snakke om det i Norge!