Høyres vei videre - problemer i konservatismen

Utspillet fra Ingeborg Moræus Hanssen i VG 8.12-08 om Erna og Høyre er knapt dyptloddende når det hevdes at Høyres problemer skyldes at lederen ikke inspirerer nok. Betegnende er det at Moræus Hanssen ikke kan komme på noen andre politikere i Høyre som inspirerer, de heller.

Da er kanskje saken at Høyre må jobbe mer for å utforme budskapet sitt slik at det virker inspirerende på partiets egne tilhengere og tvilende velgere?

Jeg har lenge ment at Høyres problemer i dag har å gjøre med at man ikke har fornyet sin ideologi, mens verden har forandret seg. I dag er det ingen store partier i Norge som vil fjerne karakterene i skolen eller sosialisere bankene. Totalitære ideologier truer ikke friheten i Europa. Norge står ikke overfor noen invasjonsfare som er verdt å nevne. Kvinnene er fullt mobilisert i arbeidslivet og ekteskapet er ikke reservert for heterofile.

Det er en annen tid, men hva har Høyre gjort for å fornye fortellingen om hva som er partiets store, langsiktige målsetninger? Her er det et teamarbeid som har uteblitt, i lang tid.

Høyre er det eneste norske parti med ordet ”konservativ” i formålsparagrafen, men samtidig er det vanskelig å forstå hva partiet legger i begrepet. Hva vil Høyre først og fremst bevare? Er det den tradisjonelle familien som skal bevares? Nei, det overlater man til KrF (og republikanerne i USA). Er det den norske nasjonale særegenhet som først og fremst har krav på vern? Nei, det overlater man til Sp og Frp, som har hvert sitt syn på de mest sentrale nasjonale verdier i Norge. Er det de økonomiske samfunnsstrukturene som først og fremst skal tas vare på? Mange vil mene at det gjør Ap enda bedre enn Høyre, siden en stor offentlig sektor og tung fagbevegelse også inngår. Er konservatisme omtrent det samme som å kreve frihet under ansvar? Men, den parolen har jo Venstre strevet for å ta tilbake, og den er vel like mye liberal som konservativ? Er det kristendommens stilling i samfunnet som skal bevares, da? Nei, statskirken forsvares av Sp, samt frikirkene og religions-subsidiene av KrF.

Sett at man spør Høyre: Hva vil dere bevare først og fremst, for som konservative er det jo noe dere vil ta vare på? Da er det stor fare for at resultatet blir at svarerne nevner opp noen verdier (ytringsfrihet, frihet fra fengsling uten dom osv) som det likevel er bred enighet om i Norge. Man vil nevne et knippe av verdier som hverken Ap, Venstre eller Frp egentlig er uenige i. Det er det vanlige svaret, men det er ikke godt nok.

Jeg tror veien videre for Høyre er å erklære seg som liberal-konservativ, og å så definere det begrepet og la seg forplikte av det. Det bør også bli slutt på fristilling av stortingsgruppen i moralske spørsmål. Slik fristilling dreper enhver ideologisk utvikling. I voteringer på stortinget må man vise at prinsipielle og moralske spørsmål er like viktige for Høyre som andre spørsmål. Man bør stemme like samlet i slike spørsmål som i de materielle. Da vil verdidebatt internt tvinge seg frem.

Jeg tror Høyre i dag har vel avveide og kloke standpunkter til mye. Saken er å begrunne standpunktene slik at velgerne ser retningen på lang sikt, og slik at velgerne får argumenter for å snakke begeistret om den retningen.

Høyre burde, ved siden av de mange andre gode standpunktene, argumentere med iver og standhaftighet for forpliktende fellesskap! Men da først og fremst for slike forpliktende fellesskap som er inngått frivillig: Familien, aksjeselskapet, småbedriften, foreningen, idrettslaget, menigheten, stiftelsen, inngåtte avtaler, forsikringer osv - helt opp til EU og NATO. Høyre bør stadig slåss for frihet under ansvar for alle individer. Samtidig burde partiet arbeide for å forklare at det blir mer frihet for alle hvis det vises større respekt for slike fellesskap som er forpliktende etter at de er inngått frivillig. Fellesskap er så enormt mye mer enn bare stat og kommune. Er det så noen som er mot forpliktende fellesskap som er opprettet ved frivillighet? Kanskje ikke direkte i mot. Men, Ap har en hang til å alltid foretrekke obligatoriske ordninger, helst mest mulig i regi av stat og kommune. Sp og SV følger dem her langt på vei, men med noe mindre vekt på fagbevegelsens rolle.

Også Frp er skeptisk til tunge roller for frivillig inngåtte fellesskap. Men hos dem handler det mest om troen på den rike stat som skal komme inn og ta seg av langt mer enn i dag.

Hvis Høyre generelt la mer vekt på frivillig inngåtte fellesskap, ville man fått en begrunnelse for helheten i egen politikk: Skattelettelsene, det offentliges økte bruk av anbud, toleransen for mangfold, det offentliges rolle generelt, frihet under ansvar, positivitet til NATO og EU. Det ville også bli lettere å begrunne begrensning i statsinngrep, siden staten ikke er et frivillig inngått fellesskap.