Joron Pihls misforståelse av norske forpliktelser overfor rom fra andre land

Professor Joron Pihl ved Høgskolen i Oslo og Akershus begikk 7. august 2012 en artikkel om rom-folket i Dagsavisen. Stykket hennes – som peker på Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter - bygger på en klar misforståelse. Nemlig at den norske regjering skal ha den samme forpliktelse overfor alle som er rom, roma, sigøynere og i øyeblikket er i Norge, uansett om personene står i det norske folkeregisteret eller ikke. Når man leser artikkelen hennes, er det synlig at hun nekter å sondre mellom rom, roma, sigøynere med tilhørighet til Norge og rom, roma, sigøynere med tilhørighet til andre land: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread251141/#post_251141 I virkelighetens verden handler denne rammekonvensjonen om at alle deltakende land skal ta vare på sine egne nasjonale minoriteters språk, identitet og interesser. Samer regnes som urfolk og vernes av andre bestemmelser. Norge skrev i sin rapport til Europarådet dette i 2010: «I Norge forstår regjeringen begrepet ”nasjonale minoriteter” som minoriteter med langvarig tilknytning til landet. Minoritetsgruppene må være i mindretall og ha en ikke-dominerende stilling i samfunnet. De må videre ha etniske, språklige, kulturelle og/eller religiøse særtrekk som gjør at de i vesentlig grad er ulike resten av befolkningen i Norge. I tillegg må personene det dreier seg om ha en felles vilje til å opprettholde og utvikle egen identitet. Forutsetningen om ”langvarig tilknytning” gjør det klart at nyere innvandrergrupper (immigrant communities) ikke anses for å være nasjonale minoriteter i Norge. Forhold som gjelder innvandrerbefolkningen i Norge blir således ikke vurdert som relevant i denne rapporten..» Svensker, pakistanere, marokkanere og tyrkere anses altså IKKE som nasjonale minoriteter, men som nyere innvandrergrupper! Videre heter det i Norges rapport: «Når det gjelder rom som nylig har kommet til landet, hovedsakelig fra Romania, har disse på linje med andre borgere fra Schengen-området rett til å oppholde seg i Norge i tre måneder. Myndighetene har derfor i liten grad forholdt seg til denne gruppen.» Regjeringen leser altså konvensjonen ganske annerledes enn Pihl. Norge kaller sine egne nasjonale minoriteter: «Jews, Kven, Roma/Gypsies, the Romani people/Travellers and Skogfinn». Dette innebærer ikke at alle verdens jøder eller roma kan komme til Norge og kreve rettigheter i Norge som medlemmer av Norges nasjonale minoriteter. Like lite som norske kven kan flytte til Tyskland og kreve at Tyskland gir dem behandling som nasjonal minoritet der. Lurer man på hvordan Europarådets rammekonvensjon brukes, er det lurt å kikke her: http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/minorities/3_FCNMdocs/Table_en.asp Jevnlig leverer hvert land til Europarådet rapporter om sine nasjonale minoriteter. Disse rapportene vurderes så av rådgivningskomiteer som peker på eventuelle mangler i et lands gjennomføring av konvensjonen. Leser man f eks «Third Opinion on Norway» fra 2011, går det frem hva ekspertene mener Norge glipper på med hensyn til behandlingen av sine nasjonale minoriteter. Når det gjelder rom, roma, sigøynere er rapportskriverne opptatt av slike ting: Norske rom må få slippe til på vanlige (kommersielle) campingplasser på samme vilkår som andre gjester. Lokalt politi må støtte dem i dette hvis noen vil nekte dem. Gruppens skolebarn må få undervisning i sommerhalvåret når gruppen ofte reiser. Tvangsassimileringen som ble gjort mot gruppen i tiden 1930-1960 nevnes også. http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/minorities/3_FCNMdocs/Table_en.asp#Norway Hadde Joron Pihl hatt rett, ville disse landrapportene sett ganske så annerledes ut! Da ville det stått masse om hvordan landene tar i mot de nasjonale minoritetene fra de andre landene.

"Delt by"-debatten om Oslo

Marianne Borgen fra SV var sporty som kom til Frogner Høyre for å diskutere «Er Oslo en delt by» med Mudassar Kapur fra Høyre. Artig diskusjon på cafemøtet 18. april 2013! Borgen ønsket at det blir flere kommunale gårder på Frogner. Mens Kapur fortalte at Oslo i de siste årene har solgt kommunale leiligheter i indre by øst og kjøpt flere i vest. Borgen var opptatt av at det er et problem når det er barneskoler på Tøyen der ingen har norsk som morsmål. Men, hun tror ikke på bussing av skolebarn. Det ble uklart hvordan hun ville endre på dette. Utfordringen i forhold til hennes problem er hvordan da få flere barn med norsk som morsmål inn på slike skoler? Dette mangler man virkemidler for å få til. Hennes svar på 'delt by'-påstanden var mer offentlig omfordeling og en boligpolitikk for å flytte folk med minoritetsbakgrunn over på vestkanten. Kapur tenkte annerledes. Han var opptatt av at byen er en arena for sosial mobilitet. Da mange med innvandrerbakgrunn flyttet fra 1970- og 80-tallets slitte bygårder ut til moderne borettslagsleiligheter i Groruddalen og Søndre Nordstrand, var det en stor forbedring for dem. Han mente også at det blir feil å legge så stor vekt på andel barn med annet morsmål enn norsk. Det er jo forskjell på folk med innvandrerbakgrunn i Oslo. Mange 'barn med innvandrerbakgrunn' har foreldre som er født og oppvokst i Norge, og barna må da først og fremst regnes som Osloborgere. Andre barn med innvandrerbakgrunn kan ha foreldre som kom til Norge i fjor. At mange barn har et annet morsmål enn norsk sier i seg selv ikke noe særlig om integreringen. Det er språkferdighetene i norsk som er viktige, ikke at barna har foreldre med innvandrerbakgrunn.

Innvandring, lønnsomhet og hva gjør vi?

Finansavisen kjøper jeg nesten aldri. I går (13/4-2013) måtte jeg kjøpe den for å lese den grundige saken om kostnader og inntekter for samfunnet ved innvandring. Seniorforsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) Erling Holmøy har regnet på dette ut fra kjente data om innvandring og økonomi i Norge. Holmøy kritiserer en annen beregning av dette gjort av NyAnalyse i mars 2013. NyAnalyse var for kortsiktige, men innvandring er noe som må vurderes med henblikk på langtidsvirkninger. Det Holmøy kommer frem til, som presenteres i Finansavisen 13/4, er at ingen innvandring lønner seg på sikt. Grunnen er at det blir flere som (etterhvert) skal dele på oljeformuen, og dessuten at det må gjøres store investeringen på grunn av innvandringen (boliger, skoler, sykehus, offentlig infrastruktur). Men, det er stor forskjell mellom innvandrergruppene. Innvandrere fra post-kommunistiske EU-land og innvandrere fra EU/EØS ellers, Nord-Amerika, Australia, New Zealand påfører Norge nokså beskjedne netto kostnader på sikt: 0,8 mill kr pr innvandrer på lang sikt. Den store kostnaden i Holmøys kalkulasjoner er ikke-vestlige innvandrere. Her kommer han frem til en langsiktig kostnad på 4,1 mill kr pr person. Og det er netto, personers innbetaling av direkte og indirekte skatter er tatt med, og likevel blir det en stor kostnad. Hvorfor blir ikke-vestlig innvandring så kostbart for staten Norge på sikt? En årsak er utgifter til integrering og asylmottak. Anerkjente flyktninger kan som kjent få med seg hele familien sin. De skal bosettes, ha skolegang og integreres. En annen del av forklaringen er at innvandrere fra ikke-vestlige land ofte er lavere sysselsatt enn andre. Der sysselsettingen blant etnisk norske damer er på 68 % ligger damer fra Somalia i Norge på 23 % i jobb. Dette er for dårlig! I SSBs data ligger innvandrere fra land som Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan, Pakistan og Marokko i bunnen på arbeidslivsdeltakelse i Norge. Andre ikke-vestlige innvandrere ligger mye høyere i sysselsetting, som folk fra Thailand, Chile, Sri Lanka, Bosnia-Hercegovina m. fl. Generelt finner SSB at ikke-vestlige innvandrere også går raskere ut av arbeidslivet enn andre. De mottar også mer uføretrygd og andre overføringer fra det offentlige. Og folk fra denne gruppen bidrar i snitt mindre til skatteinntektene. Dette er ting som mange finner det vanskelig å snakke om. Hvordan snakke åpent om dette på måter som ikke sårer eller fremmedgjør innbyggere i Norge som har ikke-vestlig bakgrunn? Samtidig tror jeg å ikke snakke om det, knapt er noe klokt alternativ. Hva bør gjøres på bakgrunn av slike opplysninger som Holmøy kommer med? For det første: Skatte-, trygde- og velferdsordninger må utformes slik at det alltid lønner seg mer å arbeide enn å ikke arbeide. Det finnes mange jobber der lønnen er moderat og prestisjen ikke er høy. Det må lønne seg mer for den enkelte (i alderen 18 - 67) å ta en slik jobb enn å leve på offentlige overføringer. Dette er politikernes ansvar å få til. Vi må også være ærlige om at det å f eks være samfunnsdebattant ikke er en jobb, selv om man har skrevet en håndfull gode kronikker. Å være kunstner på heltid er det bare få, spesielt begavede som kan være. De fleste av oss må tilpasse oss det 'kjedelige' arbeidsmarkedet. F eks jobbe på sykehjem eller ta en vaskejobb, når det er det vi kan få av jobber. Den totale virkningen av velferdspolitikken må ikke være slik at arbeidsføre mellom 20 og 67 stimuleres til å holde seg ute av arbeidsmarkedet. Her tror jeg det er mye som kan ryddes opp i. Mer bruk av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og andre må også til. Og hjelpetiltak for fattige barn bør ikke være i form av kontanter til deres foreldre, men ha form av direkte hjelp til fattige barn slik at de kan være med på fritidsaktiviteter og få tilgang på sportsutstyr osv. Politikken rundt trygder er også viktig. Koblingen mellom å ha jobbet fulltid i mange år og å få en god trygd som gammel, må bli sterkere. Generelt bør staten også bli mer gjerrig med å øke trygdene (hører dere, Frp?). Det er helt nødvendig for å holde Norge i arbeid. Det er også mulig å gjøre ting i innvandringspolitikken som vil virke her. Lær av Finland: Innfør lukkede asylmottak for asylsøkere som kommer med en uavklart identitet til Norge. Må en asylsøker som brenner passet sitt på veien, tilbringe seks måneder i lukket mottak, blir det mindre attraktivt å være en useriøs asylsøker til Norge. Vi må også ha raskere saksbehandling av asylsøknader. Og når en asylsøker har fått endelig avslag, må staten raskere og mer bestemt presse på for hjemreise. En viktig nøkkel til retur av dem med avslag, er at vi reduserer tallet på asylsøkere med uavklart identitet. For innvandring ved ekteskap kan også ting gjøres. Si at ekteskap mellom en person bosatt i Norge og en person i et annet land, bare kan fungere som innvandringsgrunn dersom den Norgesbosatte i forholdet hadde fylt 22 da ekteskapet ble inngått. Det må også være klare krav til inntekt som den Norgesbosatte/norske statsborger har før innvandringen av ektefellen. Slik at det blir den norske ektefellen som skal forsørge innvandreren i de nærmeste årene etter innvandringen. Ikke norske skattebetalere. Det må også være fortsatt streng oppfølging av pro-forma-ekteskap. Prisen for det er at vi stadig vil lese i Dagbladet om norske damer på 55 som ikke får sin 25 år yngre ektefelle fra et fattig land til Norge.