Innvandring, lønnsomhet og hva gjør vi?

Finansavisen kjøper jeg nesten aldri. I går (13/4-2013) måtte jeg kjøpe den for å lese den grundige saken om kostnader og inntekter for samfunnet ved innvandring. Seniorforsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) Erling Holmøy har regnet på dette ut fra kjente data om innvandring og økonomi i Norge. Holmøy kritiserer en annen beregning av dette gjort av NyAnalyse i mars 2013. NyAnalyse var for kortsiktige, men innvandring er noe som må vurderes med henblikk på langtidsvirkninger. Det Holmøy kommer frem til, som presenteres i Finansavisen 13/4, er at ingen innvandring lønner seg på sikt. Grunnen er at det blir flere som (etterhvert) skal dele på oljeformuen, og dessuten at det må gjøres store investeringen på grunn av innvandringen (boliger, skoler, sykehus, offentlig infrastruktur). Men, det er stor forskjell mellom innvandrergruppene. Innvandrere fra post-kommunistiske EU-land og innvandrere fra EU/EØS ellers, Nord-Amerika, Australia, New Zealand påfører Norge nokså beskjedne netto kostnader på sikt: 0,8 mill kr pr innvandrer på lang sikt. Den store kostnaden i Holmøys kalkulasjoner er ikke-vestlige innvandrere. Her kommer han frem til en langsiktig kostnad på 4,1 mill kr pr person. Og det er netto, personers innbetaling av direkte og indirekte skatter er tatt med, og likevel blir det en stor kostnad. Hvorfor blir ikke-vestlig innvandring så kostbart for staten Norge på sikt? En årsak er utgifter til integrering og asylmottak. Anerkjente flyktninger kan som kjent få med seg hele familien sin. De skal bosettes, ha skolegang og integreres. En annen del av forklaringen er at innvandrere fra ikke-vestlige land ofte er lavere sysselsatt enn andre. Der sysselsettingen blant etnisk norske damer er på 68 % ligger damer fra Somalia i Norge på 23 % i jobb. Dette er for dårlig! I SSBs data ligger innvandrere fra land som Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan, Pakistan og Marokko i bunnen på arbeidslivsdeltakelse i Norge. Andre ikke-vestlige innvandrere ligger mye høyere i sysselsetting, som folk fra Thailand, Chile, Sri Lanka, Bosnia-Hercegovina m. fl. Generelt finner SSB at ikke-vestlige innvandrere også går raskere ut av arbeidslivet enn andre. De mottar også mer uføretrygd og andre overføringer fra det offentlige. Og folk fra denne gruppen bidrar i snitt mindre til skatteinntektene. Dette er ting som mange finner det vanskelig å snakke om. Hvordan snakke åpent om dette på måter som ikke sårer eller fremmedgjør innbyggere i Norge som har ikke-vestlig bakgrunn? Samtidig tror jeg å ikke snakke om det, knapt er noe klokt alternativ. Hva bør gjøres på bakgrunn av slike opplysninger som Holmøy kommer med? For det første: Skatte-, trygde- og velferdsordninger må utformes slik at det alltid lønner seg mer å arbeide enn å ikke arbeide. Det finnes mange jobber der lønnen er moderat og prestisjen ikke er høy. Det må lønne seg mer for den enkelte (i alderen 18 - 67) å ta en slik jobb enn å leve på offentlige overføringer. Dette er politikernes ansvar å få til. Vi må også være ærlige om at det å f eks være samfunnsdebattant ikke er en jobb, selv om man har skrevet en håndfull gode kronikker. Å være kunstner på heltid er det bare få, spesielt begavede som kan være. De fleste av oss må tilpasse oss det 'kjedelige' arbeidsmarkedet. F eks jobbe på sykehjem eller ta en vaskejobb, når det er det vi kan få av jobber. Den totale virkningen av velferdspolitikken må ikke være slik at arbeidsføre mellom 20 og 67 stimuleres til å holde seg ute av arbeidsmarkedet. Her tror jeg det er mye som kan ryddes opp i. Mer bruk av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og andre må også til. Og hjelpetiltak for fattige barn bør ikke være i form av kontanter til deres foreldre, men ha form av direkte hjelp til fattige barn slik at de kan være med på fritidsaktiviteter og få tilgang på sportsutstyr osv. Politikken rundt trygder er også viktig. Koblingen mellom å ha jobbet fulltid i mange år og å få en god trygd som gammel, må bli sterkere. Generelt bør staten også bli mer gjerrig med å øke trygdene (hører dere, Frp?). Det er helt nødvendig for å holde Norge i arbeid. Det er også mulig å gjøre ting i innvandringspolitikken som vil virke her. Lær av Finland: Innfør lukkede asylmottak for asylsøkere som kommer med en uavklart identitet til Norge. Må en asylsøker som brenner passet sitt på veien, tilbringe seks måneder i lukket mottak, blir det mindre attraktivt å være en useriøs asylsøker til Norge. Vi må også ha raskere saksbehandling av asylsøknader. Og når en asylsøker har fått endelig avslag, må staten raskere og mer bestemt presse på for hjemreise. En viktig nøkkel til retur av dem med avslag, er at vi reduserer tallet på asylsøkere med uavklart identitet. For innvandring ved ekteskap kan også ting gjøres. Si at ekteskap mellom en person bosatt i Norge og en person i et annet land, bare kan fungere som innvandringsgrunn dersom den Norgesbosatte i forholdet hadde fylt 22 da ekteskapet ble inngått. Det må også være klare krav til inntekt som den Norgesbosatte/norske statsborger har før innvandringen av ektefellen. Slik at det blir den norske ektefellen som skal forsørge innvandreren i de nærmeste årene etter innvandringen. Ikke norske skattebetalere. Det må også være fortsatt streng oppfølging av pro-forma-ekteskap. Prisen for det er at vi stadig vil lese i Dagbladet om norske damer på 55 som ikke får sin 25 år yngre ektefelle fra et fattig land til Norge.